Iamstillhere

Det gjør vondt inni hjertet mitt!
Jeg er trist, kun 1 kommentar fra rett person, og tvangstankene slår seg løs!!

Det var ikke kun kommentaren i dag, det er en kommentar som minner om ALT det andre, og masse gamle følelser som dukker opp på grunn av en kommentar!

Det førte til følelser som tristhet, sinne, hjelpesløshet, hate seg selv følelse, hva er galt med meg følelse, hvorfor er jeg ikke god nok følelse! Jeg hadde lyst til å bare gråte, men det gikk ikke, følte meg kun nummen av alle følelser som veltet over meg, dro på bensin stasjonen og koblet ut litt, hadde totalt glemt hva jeg skulle ha.

personen er så viktig for meg, derfor er det så vondt hver gang jeg føler jeg får en bekreftelse på å ikke være god nok, eller masete eller rett og slett bare en plage! Det er vondt, veldig vondt!
Det vekket gamle følelser, som gjør at jeg nå flere timer senere sitter med angst! Det er vanskelig å puste!

Det tok meg laaaang tid å komme hjem, jeg kjørte frem og tilbake 6 ganger kun pga tvangstankene, pga 1 dumpel, fordi jeg begynner å tenke på at det kunne jo vært et dyr, bare at jeg ikke så det, også kommer panikken og så må jeg kjøre tilbake å sjekke, fordi jeg har jo allerede overbevist meg selv at jeg sikkert har kjørt på noe! Og MÅ kjøre tilbake, for å sjekke! Noen dager går det bra og jeg klarer tenke logisk andre ganger så forsvinner logikken fordi angsten er størst!

Angsten går sikkert over snart, forhåpentligvis. Men at en ting kan starte en berg og dalbane av følelser, det er kanskje ikke så rart? Alt henger jo sammen på et vis.

Past is present when you carry it with you-sybil

Ja, det er allerede noen dager siden 17.mai, men fikk så lyst til å skrive litt om den! Jeg elsket 17 mai i år :) til tross for at jeg ikke fikk med meg så mye på utsiden så fikk jeg stemningen :) jeg var nemlig på jobb den dagen på restauranten, det var stappfullt, masse mennesker overalt, masse stress, mange hyggelige mennesker i godt humør og jeg elsket vært sekund av det! <3 jeg ble skikkelig gira, hehe, jeg var ferdig på jobb halv 7 og hadde ikke lyst til å hjem i det hele tatt :P jeg koste meg så på jobb, jeg elsker når det er mye å gjøre, samtidig som
Man har kontroll på borda, da koser jeg meg som bare det! Fordi jeg slutter å tenke og gjestene er i fokus og jeg gikk rundt og smilte hele tiden :D
De dagene det er mest å gjøre, det er faktisk de dagene jeg husker mest, av de praktiske tingene vi skal gjøre, fordi da er det en automatikk i alt :)
De dagene det er fullstendig kaos og masse å gjøre, så er jeg lykkelig <3 hehe, jeg vet det, jeg er rar :P hihi.
Også er det veldig deilig når jeg ikke detter ut! Det er akkurat som at det er så mye kaos og så mye man er med andre mennesker og skravler, at da detter jeg ikke inn i min egen verden, det var ingen svimling, ( eller det var en gang, jeg trodde jeg skulle besvime, men det var før det ble mye stress, også var det en helt annen type svimling enn den jeg vanligvis får)
Den svimlinga jeg får når jeg føler jeg "detter" ut er mer at det føles ut som om jeg går i tåka, jeg får med meg alt som skjer, men allikevel så føles det som en helt annen verden og når jeg er tilbake i min "egen" verden altså at jeg er helt tilbake her, så føles det som om jeg ikke husker noe fra når svimlinga holdt på, alt blir liksom litt borte. Jeh skjønner fortsatt ikke hva det kommer av! Men det tar vanligvis noen timer også forsvinner det igjen, det er bare litt irriterende mens det holder på fordi jeg klarer ikke holde på en tanke i mer enn 2 sek og blir skikkelig vimsete! Og følelsene er som regel ganske overveldene! Jaja! I det siste har det hvertfall gått greit :)

Håper dere hadde en fantastisk 17.mai :D

Klem til alle dere nydelige sjeler <3
dere er verdifulle <3

Nå som de fleste står opp og skal på skole eller jobb, så skal jeg legge meg. Å, jeg er håpløs altså, men sånn går det når man bestemmer seg for å ha the secret circle maraton, og plutselig var det gått 8 timer. Jeg må si det at jeg angrer litt nå da! Men det var SÅ spennende, jeg fikk meg bare ikke til å skru av pcn! Men nå skal jeg sove litt :)

Hodet mitt har vært overfylt av tvangstanker og angst, men å legge seg gidder man ikke. Nehei, det er jo bare teit! jeg er sliten! Natta!

Det er seriøst den korteste samtalen jeg har hatt hos psykologen noen gang. Det var 30 min...

Så her står jeg da.. Og gråter, mens jeg dunker hodet i veggen, på et desperat forsøk for å få de vonde tankene bort fra hodet mitt, mens jeg roper "kutt ut, det er ikke sant" "ååååå, la meg vær" med gråtkvalt stemme!

Jeg mener ikke det tankene sier, jeg mener ikke det, men "noen" mener det! Jeg blir redd, fordi jeg er jo meg, og tankene kommer fra mitt hodet, så det er jo fra meg, men allikevel ikke meg, hvertfall ikke det bevisste meg! Så da står jeg å krangler med meg selv og blir forbanna over tanker jeg ikke mener å tenke! Men som kommer uansett! Jævla dritt greier!

Deilig å endelig være tilbake :) det jeg mener med det er at jeg føler jeg har gått rundt i en tåkesky i hele dag, det er veldig frustrerende, fordi jeg skjønner ikke hva som skjer, hvorfor det skjer eller hvordan det skjer! Og jeg blir redd for å være ærlig. Fordi jeg føler meg halvveis tilstede, og halvveis borte. Jeg løp inn på do noen ganger så jeg kunne prøve å vekke hodet mitt, sto å knipsa og sa våkne opp! Det som er så rart er at det føles ut som om jeg går inne i en drøm, jeg vet at det er virkelig, men alt føles så uvirkelig. Også blir synet verre, jeg ser egentlig ganske bra, men det og da står jeg bare å myser. Det er akkurat som om energien rundt meg (altså menneskene rundt, alt er jo bygd opp av energi) at den på en måte "flyter" om det er noen som forstår det?? Hvis man tenker at i virkeligheten så er all energien fast, man ser et menneske og ting rundt oss og det er fast og virkelig, men når det andre skjer så flyter energien mer utover og alt føles uvirkelig! Også glemmer jeg ting fort og går rundt i min lille verden, samtidig som jeg iherdig prøver å komme ut av den bobla jeg er inne i. Også kommer det masse følelser, som ikke kjennes ut som mine, ekkelt altså! Er det noen som skjønner noe av dette, som kanskje kan gjøre meg klokere? Det kan vare fra minutter til flere timer! Jeg kunne dra kl.3 fra jobb, men så ble jeg ringt igjen halv 4, og ble spurt om å komme tilbake, da sa jeg til meg selv at nå må jeg være meg, det må gå kjappere, hjernen min nå fungere. Forresten, når det uvirkelighets greiene setter i gang, så klarer jeg ikke å tenke, de enkleste ting, blir plutselig kjempe vanskelig, altså ting som å tenke "logisk" på en måte, også blir jeg fort sliten i hodet, som vondt i hodet, men ikke vondt vondt, men sliten vondt! Rare greier det her.

Også har min venninne skremt livsskiten ut av meg, siden hun har en mor som har diabetes og sa til meg at siden jeg ikke kunne drikke brus før jeg får skikkelig ekkel smak i munnen så minte lukten om Mamman hennes! Snakk om å frike meg ut fullstendig, hun sa jeg burde sjekke det. Men jeg tør jo ikke det! Jeg orker rett og slett ikke mer sykdom, nå er jeg drit lei, nå må det være nok, men jeg blir jo selvfølgelig redd, når jeg hører at det lukter aceton av munnen og jeg kjenner det selv, det er ikke noe gøy!! Men jeg vil ikke sjekke, jeg er redd for å sjekke! Vil ikke, vil ikke, vil ikke!!!!
Men det har resultert i at jeg har gått og tenkt på i hele dag om tenk om jeg har for lavt eller for høyt blodsukker, kanskje det er derfor jeg svimler? Så jeg blir redd! Men føler meg som den hypokonderen da, jeg har allerede Cøliaki, en haug med allergi og skal utredes for ADHD, jeg vil ikke ha mer nå! Det er nok nå! Viirkelig, det er NOK! hva burde jeg gjøre? Jeg blir redd!

Jeg har ikke spist siden klokka 8 i dag på morgen, kanskje på tide med en liten matbit? Jeg er som regel ganske glad i mat, men har ikke vært noe sulten i dag, å, forresten jeg spiste jo litt nacho chips for noen timer siden og det teller :) jeg tenkte jeg skulle lage litt spaghetti og kjøttdeig :) jeg er litt smålei av det, men men, det er så lett å lage.

Ellers i dag, så har dagen vært litt emosjonell på godt og vondt, har vært hos psykologen i dag og blitt enige om at traumeterapien skal vi starte med nå til mandag, hmmm, lurer litt på hvordan det vil bli.

Ellers så tenkte jeg at jeg skulle søke jobb! Jeg har en, men trenger en til, NAV er jo ikke til hjelp, jeg fikk lønn fra kommunen 15 april så derfor får jeg ikke i mai!!?? Virkelig?? Så jeg har ikke husleie og regninger i mai jeg altså?? Å ha rundt 10 000 kr på 1 mnd er vanskelig, men det går, akkurat, men 2?? Husleia koster en del den også, pluss lån og forsikring!!!

Men nå: litt positivt:

verdens søteste person gjorde så jeg ikke får inkasso på årsavgiften på bilen :D søte søte menneske, tusen takk, du er min reddende engel <3

Også besøkte jeg skolen jeg har jobbet på, en liten stund siden jeg var ferdig der, (før påske) men savnet barna mine der <3 så da var det å komme på besøk. Av en eller annen grunn, så ble jeg plutselig redd for at Ingen kom til å bry seg om jeg kom, hehe, men det trengte jeg ikke å bekymre meg for! Det var en hel haug med barn som kom løpende mot meg med åpne armer, mens de ropte navnet mitt <3 det var en fantastisk følelse, skal innrømme at jeg fikk tårer i øynene <3 nydelige små menneskene. Hun ene er så søt, hun sa "jeg slipper deg ikke, jeg skal være med deg HELE tiden" <3 hehe, herlig altså :) det var så godt å se dem igjen, også spurte de om hvorfor jeg ikke jobbet der, at de savnet meg og at de ville jeg skulle være der. De første orda var: hvor har du vært? Jeg måtte forklare at jeg bare hadde vært vikar, og at de ikke trengte flere voksne der akkurat nå, men at jeg skulle komme mer på besøk, og hvis de trengte vikarer der, så kunne det hende at det var meg som kom. Søte små altså <3 de lyste opp dagen min <3

så det var litt om dagen min i dag,
Ønsker dere en fin kveld <3

Følelsene mine er helt loco!! Hva er det som skjer! Snakk om overveldelse av følelser!!! Jeg vil plutselig bare vekk, men allikevel ikke, det er så mange jeg er glad i <3 men følelsene overmanner meg og jeg sitter med følelsen av at noe prøver å bryte ut av meg, som om det er for mange følelser. Angsten er der og alt blir bare åååååå. Ord er ikke nok til å beskrive følelsene som så plutselig blir kaster over meg!

Faen, jeg har nå kun 1 uke på meg til å skaffe penger til den hersens årsavgifta på bilen, hvis jeg ikke gjør det, så går den til inkasso og bilen blir avskilta :( jeg er nærmest desperat, fordi jeg er BLAKK, skikkelig blakk. Mamma og de kan ikke hjelpe meg, fordi de er blakke selv :(
Jeg vet virkelig ikke hvem jeg kan spørre. Jeg får penger i slutten av juni, men tollen kan jo ikke vente så lenge!
Det er så mye som skjer for tiden og å bekymre meg for penger i tillegg er det siste jeg trengte nå! Jeg føler meg desperat nå, hvem kan jeg spørre??

Jeg tenkte jeg skulle skrive et passord beskyttet innlegg etterpå (hvis jeg får det til)

Også kommer det opp nye ting fra fortid, det har kommet opp før også, men ikke skjønt noe av det, skjønner fortsatt ikke så mye av det, men jeg har skjønt at noe er det pga den ekle følelsen jeg har når det plutselig dukker opp i hodet mitt!

Også skremte jeg visst min bestevenninne i går, det var ikke helt meningen, men hun synes det var ekkelt, fordi hun hadde aldri hørt meg så likegyldig før. Fordi følelsene inne i meg er som følgende: vil, men vil ikke, orker ikke, klarer ikke, vil gjøre noe, men vil allikevel ingenting, jeg vil bare hjem til leiligheten, fordi om jeg egentlig ikke vil hjem, fordi jeg har det ikke bra da heller, det er rot overalt og jeg har ikke det minste lyst til å begynne på det, bare i det jeg ser det, så bare tenker jeg, eh nei, jeg tar det i morgen, en annen dag! Orker ikke!

Følelsene mine flyr i flint! Det er sinne, håpløshet, sinne igjen, tristhet, håpløshet igjen. Jeg har lyst til å skrike høyt eller hylgrine, FÅ DET UT!! men det går faen meg ikke, i det hele tatt!

Også ser jeg masse rart inne i hodet mitt, en liten en som hopper opp og ned i raseri!! Har også sett og hørt hikstene til en liten jente! Hmm, rart! Men samtidig så er jeg meg, samtidig som jeg ser alt dette, så føler jeg alle følelsene til de!! Hmmm, rart.

Jeg må også beklage at jeg ikke har vært her på en stund, men det er fordi jeg ikke har kommet inn på blogg i det hele tatt, jeg har ikke fått logget meg inn eller noe. Er det flere som har hatt det samme problemet? Stor klem til alle dere nydelige <3

Jeg var hos legen i går og fikk fortalt at jeg ønsket en utredelse av ADHD, så jeg skal til legen og ta EKG (hjerteprøver) og blodprøver nå til mandag! Det jeg bekymrer meg litt for er at de som skal ta en utredelse på meg, de skal jo vite litt om fortid og sånt, og jeg er litt redd for at de skal forveksle oppvekst med forskjellige ting og ADHD, jeg er redd de skal tro at det har mer med oppveksten min å gjøre.. på en måte! Jeg er ganske så skråsikker på at jeg har ADHD, til og med psykologen sier at jeg har en del symptomer på det! Jeg vil så gjerne finne ut av det, og jeg vil det nå, (sånn helst i går) :P men innen psykiatrien så tar det jo tid, og psykologen nevnte på at det kunne hende jeg ikke fikk startet utredning før til høsten... HALLO, det er leeeeeeeeeenge til!!!!!! Også vet jeg jo at for opptak der borte som jeg skal ta utredning så skal man jo liksom skrive ting om seg selv igjen! men jeg har ikke lyst til det i det hele tatt, den eneste jeg vil dele med det er den psykologen jeg har nå, det har til og med vært ting jeg har sagt til henne som hun ikke har skrevet ned, fordi jeg ikke vil det! Det setter jeg STOR pris på! Er det ikke viktigere å vite hva jeg strever med som kan ha med ADHD å gjøre enn å skrive om opplevelser jeg har hatt som liten, fordi det er ting jeg ikke har lyst til å dele med flere enn hun ene psykologen jeg har! Det er en del jeg vet skjedde, men lite jeg faktisk husker, men mye jeg har problemer med nå og som kan spores ned til en hendelse når jeg var 2 år, men den hendelsen husker jeg deler av! Psykologen snakket om fragmentering for noen timer siden, at et minne kan splittes opp i så mange deler som gjør at minne ikke er like skremmende, og dette skjedde, jeg hadde en helt annen forklaring som var mindre skremmende enn det som faktisk skjedde, hmmm, rart det der!!  jaja, jeg snakket meg litt bort fra emnet jeg begynte å snakke om.... igjen :P thats me in a nutshell :P

Psykologen er hyggelig og jeg begynner å bli trygg på henne, så jeg forteller henne mye. Men psykologer har så mange spørsmål om superrare ting, den ene gangen jeg skulle forklare henne noe skikkelig enkelt så klarte hun å gjøre det SÅ komplisert. Det endte med at jeg sa til henne: "ok, SLUTT å tenk så komplisert, du overkompliserer det, det er ikke det jeg mener i det hele tatt! Slutt å analyser det og bare hør på det jeg sier, det er kjempe enkelt, det er akkurat sånn som jeg sier det!!! " De gjør de enkleste ting til noe som høres kjempe komplisert ut, jeg har mer enn en gang tenkt på hvordan deres hjerne er koblet på bakgrunn av hvor vanskelig de gjør de enkleste ting :P hihi. Hun er veldig dyktig, hun er det, og har fått meg til å tenke over en del ting. Men vi har en liten tendens til å misforstå hverandre, så når hun forklarer ting tilbake til meg, som jeg akkurat har forklart henne, for å se om hun har forstått det riktig så har det hendt at jeg har stått der som et spm tegn og sagt at det var ikke det jeg mente i det hele tatt, og lurt på hvordan hun har kommet til den konklusjonen i første omgang!! er det flere enn meg som tenker sånn her?? fordi de gjør ting en smule kompliser noen ganger?? hehe, men hun er flink altså! JEg synes de fleste psykologer kommer med rare spm :P

hehe, plutselig ble det ca en halvtimes pause i skrivinga her :P jeg begynte å tenke på taler jeg har lyst til å holde i et bryllup jeg skal i og en konfirmasjon jeg skal i, (begge til neste år) hehe, fant på talene og det jeg skulle si å greier, også kom jeg plutselig på at jeg må jo få skrevet ferdig her, hadde helt glemt bloggen nå jeg :P:P hihi!

hmmm, enda en rar ting skjedde i dag, eller det skjer hver gang jeg faktisk gjør noe, i noen timer, jeg skal prøve å forklare, jeg har skrevet om det før også! f.els i dag etter jeg hadde vært hos psykologen så var jeg innom en venninne, jeg var der med henne og resten av hennes familie, vi satt å skravla en stund, og spiste litt, noen kom og noen gikk og i noen timer var vi 3 stk der, vi pratet samtidig som vi hadde tv på, noe som gjør at jeg har kjempe vanskelig for å konsentrere meg om hva de sier, i hvertfall med lyden på. Etter jeg hadde vært der i ca 4 timer, så kjente jeg at det var på tide å dra, jeg følte meg SÅ sliten! Jeg kjente jeg begynte å "dette" ut og det var vanskeligere å følge med på samtalen, jeg måtte en tur på butikken og der møtte jeg en jeg kjenner, jeg skravla som en foss, men alt var og er nå litt uklart, jeg husker jeg følte at jeg pratet bare tull og begynte å le og fnise av den minste ting, og pratet om masse rart! Hele kroppen min føltes rar, den var rastløs og rar, samtidig som jeg følte jeg bare hadde lyst til å legge meg på bakken, fordi jeg var sliten, men ikke fysisk sliten, mer som psykisk sliten (om du skjønner) jeg klarte ikke å huske hva jeg skulle ha, så jeg hadde følelsen av å bare gå rundt og vimse og prate med meg selv ;P nå høres jeg jo superrar ut da men, kom plutselig på at "Å,ja jeg må jo ha agurk, men vent kanskje jeg skal ha det i stedet eller det, nei dea må jeg jo ha det" de tankene holdt i ca 2 sek også glemte jeg det, og kom på at "å, det må jeg ha" også hadde jeg glemt det jeg tenkte jeg skulle ha 2 sek tidligere, det kom tilbake da, men det føles som om hjernen går skikkelig tregt og jeg går rundt i en annen virkelighet liksom, følelsen av å gå inne i en drøm fordi jeg svimler og ikke føler meg helt som meg selv. og alle mulige rare følelser velter over meg, på en måte!! Er det NOEN som har en ide om hva som skjer??? Det samme skjedde på jobb for noen dager siden også, da var kroppen så sliten etter kun 4-5 t på jobb, sånn ca. Jeg klarte ikke å holde på en tanke i mer en 2 sek og hele meg var kjempe sliten, men ikke fysisk men psykisk, på en måte at  man ser for seg at man legger seg ned på gulvet og gråter, noe man ikke gjør, men føler for fordi man er sliten, og igjen så var svimmelheten der! Når jeg var ferdig og skulle ta oppgjøret så satt jeg der og kunne absolutt ikke huske hvordan jeg skulle gjøre det, så jeg måtte bare gjøre det, uten å tenke, men bare av ren vane, heldigvis klarte jeg det, fordi om det gikk sakte! Jeg får forresten også vondt i hodet, men ikke vanlig vondt i hodet, mer sliten vondt i hodet!! Tror dere at dette har noe med ADHD å gjøre?? eller noe annet? Ubehagelig er det hvertfall, fordi det føles som om ikke hele meg er tilstede, jeg bare forsvinner liksom!! men samtidig så er jeg obs på hva som skjer rundt meg, det er bare at alt ser på en måte litt annerledes ut! Men i det jeg er på vei hjem, så kjenner jeg at jeg får grøsninger gjennom hele kroppen noen få ganger også tar det litt tid også er jeg meg selv igjen etter en stund! Det er akkurat som om hvis hjernen min får litt pause og at alt er stille litt, så blir det bedre igjen! Men alle de følelsene som kommer, det er jo litt rart da!!

Det skulle sånn egentlig være et kort innlegg, hehe, det skjedde jo ikke, det ble mye mer enn jeg hadde tenkt, jaja, legg gjerne igjen en kommentar, da blir jeg så glad =)=) og hvis noen har opplevd lignende eller har en viss peil om hva det kanskje kan være så vil jeg gjerne vite det  =)

Glad i alle dere der ute ;) søte, fine, nydelige og fantastiske godhjertede mennesker (hjerte) STOR klem fra meg =)